Jeg vet ikke hvor sterk evnen til å fantasere er blant oss trøndere. Den varierer nok ganske mye. Alt etter hvilken type fantasier vi snakker om. Dagens fantasi er av det kjente slaget.
Vi skal leke med tanken om at et levende individ fra en annen planet lander på jorda. Individet er ikke ulikt oss mennesker. Han har litt mindre kropp. Han har litt større hode. Og han er langt smartere, siden han rakk å komme til oss før vi fant han.
La oss kalle han Pluto. Oppkalt etter planeten som i 2006 ble degradert. Fra den stolte, niende planeten i vårt solsystem - til en mer anonym og mindre glamorøs tilværelse som dvergplanet.
Etter en lang og strabasiøs reise, lander Pluto høyt oppe på den nordlige halvkule. Han ser den vakreste natur, stavkirker, hoppbakker, hav, fjell og vidder. Og til og med et slott. Landet han lander i heter Norge. Pluto forstår straks at disse romvesenene må være både flittige og flinke til å bygge. Men han forstår også at de kan være ganske så sinte.
Han hører merkelige ord som ropes ut i det som nesten må være sinne: Plastposeavgift. Regionreform. Bompenger. Flyseteavgift. Ventelister. Pluto tenker derfor at menneskene må være ganske ulykkelige i Norge.
For å finne ut mer reiser Pluto til de som samler alle land. Til New York og De forente nasjoner. Der finner han et dokument som heter Human Development Report. Av 200 land er Norge kåret til verdens beste land å bo i. I 14 år på rad! Også i 2019. Best i verden! Hvorfor er det ikke mer dans og fest og jubel i Norge, tenker Pluto.
Rapporten Pluto leser tar utgangspunkt i ulike levekårsparametre. BNP er ett av de viktigste. Og da, kjære trøndere, er vi plutselig hos norske privateide bedrifter.
For hva er selve grunnmuren til verdens beste land å bo i? Det er norske bedrifter, eid av nordmenn, bosatt i Norge. De som tørr å satse hus og hjem for å skape arbeidsplasser for oss som skyr risiko. De som kalkulerer risiko, tør gå foran, de som prioriterer, de som bidrar til å vedlikeholde og utvikle vår felles rikdom som ligger i norsk næringsliv.
Jeg har vært heldig å få møte mange trønderske kvinner og menn som alle har det til felles at de tør å satse. Anleggsentreprenører som bygger landet og sørger for viktig verdiskapning i distriktene, kjøpmenn med store ambisjoner, oppdrettere med hele verden som markedsplass og teknologer med blikket rettet mot fremtiden. Listen er lang.
Nå som et nytt år ligger foran oss kan vi prøve å tone ned skepsis og «hva hvis»-tankegang, og heller la heiaropene sitte litt løsere. I stedet for å fylles av skadefryd når noen lander på kulen kan vi heller gi et klapp på skuldra til hun som tross alt turte å ta sats. Neste gang kan det jo faktisk gå riktig så bra.
Mange av disse har ofret det trygge for å bygge og utvikle noe av verdi. Noen gambler og vinner. Andre går av og til på en smell. Det skal vi være glade for. Det at vi har disse personene som tør å ta risiko for at vi andre skal ha en jobb å gå til er vår viktigste grunnstein for all annen velferd i dette landet.
Dersom romvesenet Pluto hadde tatt en nærmere kikk på folkene landet vårt består av ville han nok også oppdage et annet viktig trekk; nemlig det at de færreste av oss lykkes i vakuum. Bak mange vellykkede kvinner og menn finner du en familie som har støttet når det har vært tøffe tak. Eller en arbeidsgiver som oppdaget et potensial en ikke selv visste fantes. Kanskje var det en lærer som utgjorde en forskjell på et viktig tidspunkt i livet, eller en venn som kom med forløsende råd når det gjaldt som mest.
Sånn sett har vi alle en liten eierandel i suksessen til menneskene vi omgir oss med. Denne sosiale aksjekapitalen må vi forvalte klokt. Nå som et nytt år ligger foran oss kan vi prøve å tone ned skepsis og «hva hvis»-tankegang, og heller la heiaropene sitte litt løsere. I stedet for å fylles av skadefryd når noen lander på kulen kan vi heller gi et klapp på skuldra til hun som tross alt turte å ta sats. Neste gang kan det jo faktisk gå riktig så bra.
