Den verste splittelsen på 50 år

Innlegget ble først publisert i Adressa 28.02.2020.

På den ene siden av bordet: Besteforeldregenerasjonen. Født i årene etter krigen. Vant til at økonomisk vekst har gitt de bedre kår hvert eneste år etter at de ble født. Fornøyd med seg selv. Fornøyd med livet.

På den andre siden av bordet: Deres barnebarn. Millenniumsgenerasjonen. Livredd for at besteforeldrenes sterke økonomiske vekst allerede har ødelagt kloden. Misfornøyd med sine forgjengere og for å måtte bære byrdene med global oppvarming.

Splittelsen dem imellom ligner mer og mer en avgrunn. Selv om fakta er lik, er virkelighetsforståelsen fullstendig ulik.

Riktignok finnes det nyanser - det finnes besteforeldre som er like bekymret som sine barnebarn. Men mest av alt ser vi polarisering. Sterk polarisering. Det bør bekymre alle som er opptatt av selve limstoffet i det norske samfunn: At vi ser omtrent det samme når vi skal drøfte hvordan framtiden skal skapes.

2019 ble året da tusenvis av skoleelever marsjerte i gatene for å redde verden. De føler den samme framtidsfrykt som min generasjons framtidsfrykt for atomkrig. De ser for seg en framtid med tørke, oversvømmelser og store folkevandringer grunnet klimaendringene.

Når de snakker opplever de ofte å ikke bli hørt. Eller forstått. De opplever tvert imot å bli møtt av en belærende og ovenfra-ogned-tone fra eldre generasjoner. Når ungdommene ber om tiltak, svarer 50- og 60-åringene med at «om dere er så opptatt av klima, får dere bruke mindre varmtvann i dusjen».

Frustrasjonen hos ungdommene har skapt et nytt ord: «OK boomer». Begrepet er ungdommens eget ord på arrogansen de opplever etterkrigsgenerasjonen uttrykker i forhold til klima.

Babyboomerne etter krigen, som har ødelagt kloden, gidder ikke engang ta virkeligheten inn over seg, føler ungdommen. De svarer bare «OK boomer», fordi de har ingen hensikt å ta debatten, verken i sosiale medier eller i familiemiddager.

Den ultimate kløft mellom disse to synene er kommet til uttrykk de siste uker. Det er opprettet en egen Facebook-gruppe som heter «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Hovedtyngden av medlemmene er godt voksne, flertallet er menn - og innleggene føyser bort ungdommens klimafrykt.

Jeg frykter at disse to frontene kan bli sterkere og sterkere i årene framover. «Folkeopprøret mot klimahysteriet» er jo egentlig en kollektiv form for fortrenging: Vi orker ikke ta inn over oss påstandene om klimaendringer. Vi er lei av forskere og politikere som skal belære oss om hva som skjer. Og vi er ikke villige til å betale høyere avgifter for å redusere energiforbruket.

Samtidig vil ungdommene garantert ikke dempe sine krav: Tegnene på at kloden er i fullstendig ulage blir sterkere og sterkere og kommer nærmere og nærmere. Det er i en slik tid vi trenger sterke politiske ledere. Ledere som samler, ikke splitter. Ledere som lytter til ungdommenes 100 prosent berettigede frykt, men som også evner å forstå den resignasjon deler av babyboom-generasjonen føler.

Jeg har ingen oppskrift for hvordan man kan samle disse to synene på klimakrisen, men jeg tror minimum tre ting må ligge i bunn:

For det første: Vi må sammen skape en erkjennelse av at økt velferd ikke lengre kan skapes gjennom tradisjonell økonomisk vekst som krever økte utslipp av klimagasser og rovdrift på naturen vår.

For det andre: Det er viktig at Norge går i front, men vi kan ikke halvere våre inntekter uten at vi også er villig til å halvere vår levestandard. Jeg tror vi er nødt til å få til en dialog med de yngste i Norge der det skapes forståelse for at næringslivet må få realistiske krav. Det er vårt næringsliv som finansierer vår velferd. Viktig er det blant annet at ungdommen forstår at norsk olje og gass er en forutsetning for å få til det globale grønne skifte. Alternativet heter kull - og det er langt verre.

For det tredje: Dagens 20åringer har enda lengre tid igjen på kloden enn våre 60-åringer. Å føyse bort argumentene fra dem som skal leve her i to-tre generasjoner til er ikke bare urimelig. Det er direkte uhørt.

Julie Brodtkorb